Norsk

Norsk er offisielt språk i Norge og morsmål for de aller fleste av 4,8 millioner nordmenn.

Når svensker og nordmenn møtes forstår de hverandre som regel ganske bra – i hvert fall med litt godvilje. Dette skyldes at norsk og svensk er nært beslektede språk med samme opphav. Likevel finnes det tilstrekkelig mange interessante ulikheter mellom norsk og svensk til at det norske språket er et studium verdt – også for svensker.

Det norske ordforrådet er stort sett felles med det svenske, men det finnes likevel en del forskjeller som kan skape forvirring: ursprung heter opphav, gemensam heter felles, konstig heter rar, lugn heter rolig og rolig heter morsom. Banan heter imidlertid ikke gulebøy!

Sett fra alle andre steder enn Norge er det norske skriftspråket temmelig spesielt. Det består av to offisielle og jamstilte rettskrivningssystemer (såkalte målformer), bokmål og nynorsk, og begge disse er preget av stor valgfrihet. Norge heter Norge på bokmål, men Noreg på nynorsk. Jag heter jeg på bokmål, men eg på nynorsk. Ljuga heter ljuge, lyge eller lyve på bokmål, men ljuga, ljuge, lyga eller lyge på nynorsk.

For svensker flest er norsk talespråk det samme som Oslo-dialekt. Oslo er rett nok Norges største by(!), og dessuten norsk hovedstad, men flertallet av den norske befolkningen bor ikke i Oslo, og snakker heller ikke Oslo-dialekt. Norsk talespråk er fremfor alt kjennetegnet av utbredt dialektbruk – langt mer utbredt enn i Sverige.

Korte innføringskurs i norsk språk inngår i obligatoriske delkurs i Nordiska språk A og i Svenska 2 på lärarprogrammet.

Norska 1 (7,5 hp): Et begynnerkurs som gir en oversiktlig innføring i norsk språk i et jamførende nabospråksperspektiv. Kurset går på halvfart og forutsetter ingen forkunnskaper.